4. Gjeldende rett

Plan- og bygningsloven er viktig for å ivareta hensynet til samfunnssikkerhet i arealplanleggingen og ved oppføring av ny eller endring av eksisterende bebyggelse og virksomheter.

Sist endret 22.11.2022

Ved revisjonen av plan- og bygningsloven i 2008 ble hensynet til samfunnssikkerhet styrket. Arealplaner skal bidra til å fremme samfunnssikkerhet ved å forebygge risiko for tap av liv, skade på helse, miljø og viktig infrastruktur, materielle verdier mv. Alle planer skal ha en planbeskrivelse jf. plan- og bygningsloven § 4-2 første ledd. For planer som har vesentlige virkninger for miljø og samfunn, er det også krav til konsekvensutredning § 4-2 andre ledd.

Etter § 4-3 er det videre krav om at det gjennomføres en risiko- og sårbarhetsanalyse, dersom planen tilrettelegger for utbygging. Analysen skal vise alle risiko- og sårbarhetsforhold som har betydning for om arealet er egnet til utbyggingsformål, og eventuelle endringer i slike forhold som følge av planlagt utbygging. Bestemmelsen retter seg spesielt mot å forhindre at det gjennom arealdisponeringen skapes særlig risiko, enten det er fra naturskapte farer som flom og skred, eller menneskeskapte farer fra eksempelvis farlige virksomheter.

Endringer i reguleringsplaner skal i utgangspunktet følge samme regler som når det utarbeides en ny plan. For noen reguleringsendringer er det lagt opp til en noe enklere prosess, såkalt forenklet planendring, jf. § 12-14. Dette gjelder endringer som i liten grad vil påvirke planen for øvrig, ikke gå utover hovedrammene i planen, og heller ikke berører hensynet til viktige natur- og friluftsområder.  

Plan- og bygningsloven § 28-1 legger opp til at tillatelse til å bygge i områder utsatt for naturfare kan gis, så fremt kravet til tilstrekkelig sikkerhet er ivaretatt. En måte å oppnå tilstrekkelig sikkerhet på vil være at det iverksettes nødvendige tiltak for å motvirke de aktuelle farene eller ulempene. Hovedregelen er at potensielle fareområder bør avklares og synliggjøres i plan. Kravet om sikker byggegrunn innebærer at en kommune ikke vil kunne gi igangsettelsestillatelse dersom det er kjent at det ikke er sikker byggegrunn der. En plan som legger opp til slik utbygging vil derfor ikke kunne gjennomføres. På den måten virker § 28-1 også inn på planlegging etter loven. Plan- og bygningsloven § 28-1 er også en sikkerhetsventil. Den kommer til anvendelse i situasjoner der det ikke foreligger plan, der man ved utarbeidelse av planen ikke var klar over at det forelå fare, der det foreligger ny kunnskap eller endrete forhold som tilsier at området ikke bør utbygges, eller der det må tas særskilte forholdsregler ved utbygging.

Hva som anses som tilstrekkelig sikkerhet er regulert i henholdsvis TEK17 § 7-2 for flom og § 7-3 for skred og sekundærvirkninger av skred.

Kravene til sikkerhet mot flom og skred er i all hovedsak risikobaserte. Jo høyere sannsynlighet for flom eller skred, jo strengere er restriksjonene. Det vil eksempelvis kunne være tillatt å plassere en enebolig i et område hvor sannsynligheten for skred som kan medføre fare for liv, helse eller større materielle skader, er inntil 1/1000 per år. For en boligblokk med mer enn ti boenheter må sannsynligheten for skred som medfører slik fare, være mindre enn 1/5000 per år. Som følge av at fare for liv, helse og materielle skader vil berøre flere personer og større materielle verdier, må altså sannsynligheten for en slik hendelse være betydelig lavere. I kravene til sikkerhet mot flom i TEK17 § 7-2 er de aksepterte sannsynlighetene ved enebolig og boligblokk med mer enn ti boenheter henholdsvis 1/200 og 1/1000 per år. At det tillates høyere sannsynligheter kommer av at kravene i § 7-2 kun gjelder saktevoksende flommer og stormflo som normalt ikke medfører fare for menneskeliv.

Kravet kan oppfylles enten ved å plassere byggverket utenfor faresonen, eller ved å gjennomføre sikringstiltak for å redusere sannsynligheten for at et eventuelt skred medfører fare for liv, helse eller større materielle skader.

Ved mistanke om flomfare der det ikke er utarbeidet flomsonekart, må det innhentes nødvendig kompetanse til å utrede flomfaren. Normalt gjøres dette på grunnlag av historiske flomdata fra det aktuelle eller fra nærliggende, tilsvarende vassdrag.

Unntaket fra dette risikobaserte systemet er dersom konsekvensen av å plassere et bygg i flomfarlig sone er særlig stor. Det følger av TEK17 § 7-2 første ledd at det i slike tilfeller er totalforbud mot plassering i flomfarlig område, uavhengig av sannsynligheten for flom og muligheten for sikringstiltak. Dette gjelder eksempelvis bygninger som har nasjonal eller regional betydning for beredskap og krisehåndtering, slik som regionsykehus, regional eller nasjonal beredskapsinstitusjon, og lignende. Det gjelder også virksomheter som omfattes av storulykkeforskriften, altså virksomheter med anlegg der det framstilles, brukes, håndteres eller lagres farlige stoffer.

TEK17 § 7-4 åpner på visse vilkår for at det kan bygges i områder utsatt for flodbølge som følge av fjellskred, selv om videre utbygging kan føre til økt risiko for materielle tap. Bestemmelsen er ment å dekke de tilfeller der konsekvensene av manglende utbygging ville være at lokalsamfunn mistet mulighetene for utvikling og opprettholdelse av næring og befolkning. Unntaksbestemmelsen innebærer at byggverk kan plasseres i et fareområde selv om kravet til sikkerhet etter § 7-3 andre ledd ikke er oppfylt. For å bruke unntaksbestemmelsen, må en rekke vilkår være oppfylt. Blant annet må personsikkerheten være ivaretatt ved et forsvarlig beredskapssystem som er basert på overvåking, varsling og evakuering.

Svar på høringen

Høringssvar sendes på e-post til Direktoratet for byggkvalitet:
[email protected]
Merk e-posten 22/7801.

Høringfristen er 13. januar 2023