6. Kvikkleire

6.1. Hva er kvikkleire?

Kvikkleireområdene i Norge er gammel havbunn med leirepartikler avsatt med smeltevann etter den siste istiden for ca. 10 000 år siden. Isen var flere kilometer tykk og trykket derfor landet ned. Da isen smeltet bort, begynte landet å stige som følge av trykkavlastning. I dag finner vi kvikkleire opp til 200-300 meter over havet. Dette kalles marin grense.

Kvikkleire kan forekomme i områder under marin grense, det vil si mellom 0 og cirka 300 meter over havet. På Østlandet finner vi marin grense cirka 220 meter over dagens havnivå, mens den i Troms ligger cirka 90 meter over dagens havnivå. I Norden var isen tykkest innerst i Bottenviken ved Finland og Sverige. Derfor steg landet mest her.

Det er saltet i leira som holder den fast, ved såkalt elektrostatiske bindinger. Fast kvikkleire kan tåle store belastninger. Gjennom årenes løp har regn og grunnvann gradvis vasket bort mye av saltet. Denne prosessen har pågått siden istiden. Når saltinnholdet kommer under et visst nivå blir bindingene svekket. Ved overbelastning kan leira plutselig kollapse og bli «kvikk». Dette kan skje både ved naturlig og menneskelig påvirkning. Små forstyrrelser kan gjøre at leiren går fra fast til flytende form

Det spesielle med et kvikkleireskred er at et lite tiltak, inngrep eller hendelse kan få svært store konsekvenser. Eksempelvis kan en liten utglidning langs en bekk eller utfylling på toppen av en skråning, utvikle seg til et skred som omfatter et stort område.

Arbeider som berører kvikkleireforekomster kan også i stor grad gå ut over andre. Om et tiltak øker faren for kvikkleireskred, øker det ikke bare faren for at det man selv bygger skal bli tatt av skred, men også faren for at annen bebyggelse innenfor faresonen kan bli rammet av skred.

Områdeskred brukes som samlebegrep for skred i kvikkleire og andre jordarter som kan bli flytende, det vil si jordarter med sprøbruddegenskaper. Et områdeskred kan utvikle seg både sideveis, bakover og framover fra der overbelastningen skjer.

Kvikkleireskred kan være

• retrogressive, det vil si bakovergripende
• rotasjonskred, det vil si skred med nedsynkning av skråningstoppen og heving i bunnen av skråningen
• flakskred, der et større flak i slakt terreng glir ut fremover eller bakover

Kravene til sikkerhet mot områdeskred gjelder om det planlagte tiltaket ligger i eller nær en skråning. Kravene gjelder også der det planlagte tiltaket kan bli berørt av løsneområdet til et skred, eller om tiltaket ligger i utløpsområdet for et skred. Det arealet hvor skredmassene glir ut fra når et skred inntreffer, kalles løsneområder. Det arealet hvor skredmassene avsettes, kalles utløpsområder.

Ved skred i alminnelige leirskråninger vil utglidninger normalt begrense seg til den aktuelle skråningen, mens utglidningene ved kvikkleireskred går betydelig lenger.

Siden kvikkleireskred kan utløses av svært små inngrep, er det viktig at tiltakshavere er klar over at krav til sikkerhet mot kvikkleireskred også gjelder ved mindre arbeider som er unntatt søknadsplikt, eksempelvis oppføring av garasjer, tilbygg og små grave- og fyllingsarbeider. SAK10 § 4-1 forutsetter at tiltaket er i samsvar med regelverket. Det betyr at dersom kravene til sikkerhet etter TEK17 § 7-3 med veiledning ikke følges, vil tiltaket ikke være unntatt søknadsplikt etter SAK10 § 4-1.

Hva utløser kvikkleireskred?

Kvikkleireskred kan utløses av menneskelige inngrep som bygge-, grave- eller fyllingsarbeid, men det kan også utløses av erosjon i elver og bekker. Kvikkleireskred kan også utløses av jordskjelv.

Kvikkleireskred skyldes oftest menneskelig inngrep ved at man graver for dypt eller for bratt, at masser flyttes på eller at det fylles opp for høyt.

6.2. Sikkerhet mot kvikkleireskred

Kravet i § 7-3 første ledd gjelder også ved utbygging i kvikkleireområder. Dette innebærer at bygninger som er avgjørende for nasjonal eller regional betydning for beredskap og krisehåndtering, ikke kan plasseres i kvikkleireområder dersom konsekvensen av et skred vil føre til at beredskapen svekkes.

For sikkerhet mot kvikkleireskred brukes ikke årlig sannsynlighet og gjentaksintervall ved angivelse av krav til sikkerhet, siden hendelsen er en engangshendelse. Det følger av TEK17 § 7-3 andre ledd at det skal fastsettes et tilsvarende sikkerhetsnivå for områder med fare for kvikkleireskred. Det er en egen metodikk for hvordan det kan oppnås tilfredsstillende sikkerhet mot områdeskred. Prosedyren er kort forklart i veiledningen til TEK17 § 7-3, og er nærmere beskrevet i NVEs kvikkleireveileder kap.3.2.

For områdeskred fastsettes sikkerhetskravet etter geotekniske prinsipper med en sikkerhetsfaktor F. Sikkerhetsfaktoren angir forholdet mellom stabiliserende krefter og drivende krefter for den skråningen i faresonen som har lavest stabilitet.

Områdeskred kan bli svært omfattende, og en faresone kan ha betraktelig større utbredelse enn det aktuelle tiltaket. Ved alle arbeider i aktsomhetsområder må det derfor avklares om stabiliteten i området er akseptabel, og om tiltaket kan påvirke eller bli negativt påvirket av stabiliteten i området. Utredning av områdeskredfare innebærer å vurdere alle skråninger hvor et skred kan utløses og forplante seg inn i tiltaksområdet, samt områder hvor skredmasser ovenfra kan ramme tiltaksområdet.

Omfang av nødvendig utredning og eventuell sikring av områdestabiliteten i faresoner for kvikkleireskred er avhengig av tiltakskategori og kvikkleiresonens faregrad. Skredfare inndeles i tre kategorier; lav, middels og høy.

Konsekvens er en vurdering av skadene et skred kan forårsake. Konsekvens inndeles i tre kategorier; mindre alvorlig, alvorlig og meget alvorlig. Skredrisiko er produktet av skredfare og konsekvens. Kvikkleiresonene plasseres i risikoklasser på bakgrunn av skredfare og konsekvens. Det er 5 risikoklasser. For risikoklasse 4 og 5 regnes risikoen som uakseptabel.

Hovedformålet med utredningskravene er å unngå at tiltak utløser områdeskred eller at tiltaket blir rammet av områdeskred som utløses annet sted. Kravet til sikkerhet, vurderinger og dokumentasjon avhenger av tiltakskategori, faregrad og tiltakets påvirkning av skråningenes stabilitet.

Ulike tiltak skal plasseres i ulike tiltakskategorier avhengig av risiko og konsekvens. Det er fem tiltakskategorier, fra K0 til K4. Tiltakskategoriene har stigende krav til utredninger der K4 har de mest omfattende kravene.

Tiltak som medfører tilflytting av personer er plassert i de høyeste tiltakskategoriene, K3 og K4. Dette omfatter nybygging av boliger, arbeids- og publikumsbygg.

Tiltak i tiltakskategori K0, K1 og K2 er tiltak som ikke medfører tilflytting av personer. Dette er tiltak som kun har begrenset personopphold, som eksempelvis tilbygg, garasjer, mindre drifts- og lagerbygninger og terrengendringer.

I kvikkleireveilederen til NVE er det lagt vekt på at beskrivelsene av prosedyre og metodikk skal være så enkle og oversiktlige som mulig. I en del tilfeller kan tilstrekkelige avklaringer gjøres ved vurderinger som ikke krever spesiell fagkompetanse.

For å kunne gjøre fullstendige utredninger av faresoner for kvikkleireskred, anbefaler kvikkleireveilederen til NVE at det er nødvendig med formell geoteknisk kompetanse og erfaring. NVEs veiledere beskriver ikke kvalifikasjonskrav, men representerer faglige råd fra NVE som kvikkleiremyndighet. Eksempelvis gir NVEs kvikkleireveileder kun anbefalinger om hvilken kompetanse som er nødvendig for å kunne gjennomføre forsvarlige, faglige vurderinger på kvikkleireområdet.

6.3. Kvikkleirekartlegging

Kvikkleireforekomster finner vi bare under marin grense. NGU-kartet Løsmasser og marin grense angir hvor vi finner marin grense i Norge, og eventuelle usikkerheter knyttet til fastsettingen av denne.

NVE har i en årrekke gjennomført en oversiktskartlegging av faresoner for kvikkleireskred. Oversiktskartleggingen er tilgjengelig i NVEs Temakart Kvikkleire. Det er viktig å være oppmerksom på at oversiktskartleggingen ikke identifiserer alle områder hvor det finnes kvikkleire, men områder hvor det kan gå større skred. Dette betyr at det finnes forekomster av kvikkleire også utenfor de registrerte faresonene. Det må derfor utvises aktsomhet også utenfor disse, så lenge man befinner seg under marin grense.

6.4. Kvikkleireundersøkelser og dokumentasjon

Tiltakshaver har ansvaret for å fremskaffe nødvendig dokumentasjon på at byggegrunnen har tilstrekkelig sikkerhet mot fare. Det følger av SAK10 § 5-4 tredje ledd bokstav g at dokumentasjonen skal vedlegges byggesøknaden.

Alle byggesøknader i områder under marin grense må vedlegges dokumentasjon på at sikkerheten mot kvikkleireskred er tilfredsstillende. Det må utføres geotekniske grunnundersøkelser med prøvetaking for sikker påvisning av sprøbruddmateriale. Dokumentasjonen skal være utarbeidet av fagkyndige. I enkelte tilfeller, slik det fremgår av NVEs kvikkleireveileder, er vurderingene så enkle at de ikke krever spesiell kompetanse og erfaring. Er ikke søknaden vedlagt dokumentasjon, må kommunen gi avslag på byggesøknaden, jf. pbl. § 28-1. Dokumentasjon av sikkerhet mot områdeskred omtales ofte som dokumentasjon av tilstrekkelig områdestabilitet.

Alle skred er ulike i form og forløp. Det er vanlig at kvikkleireskred består av en kombinasjon av ulike skredmekanismer. Jordartens egenskaper, lagtykkelser, terrengformasjoner og terrenghelning er av betydning for hvor store områder som kan bli omfattet av et skred. Ved vurdering av omfang av skred, skilles det mellom løsneområder og utløpsområder. Det arealet hvor skredmassene glir ut fra når et skred inntreffer, kalles løsneområder. Det arealet hvor skredmassene avsettes, kalles utløpsområder.

Den preaksepterte ytelsen i veiledningen til TEK17 § 7-3 er å følge NVEs kvikkleireveileder som gir en detaljert beskrivelse av hvilken dokumentasjon som er nødvendig for å bekrefte tilstrekkelig sikkerhet. Denne dokumentasjonen skal vedlegges byggesøknaden.

Konkret innebærer dette:

• For områdeskredfare oppfylles dokumentasjonskravet ved å følge stegene i prosedyren i NVE-veilederen (kap. 3.2). Først må det undersøkes om tiltaket ligger innenfor aktsomhetsområder (steg 1-3 i prosedyren).
• For tiltakskategorier K0-K2 (tilbygg, garasjer, terrengendringer) er det ikke nødvendig med soneutredning, men tiltaket må ikke ha negativ påvirkning på stabiliteten. Videre må erosjon som kan utløse skred som kan ramme tiltaket, forebygges.
• For tiltak i tiltakskategori K3-K4 (boliger, arbeids- og publikumsbygg) som ligger innenfor aktsomhetsområder, må det gjøres en soneutredning (steg 4-11 i prosedyren) for å dokumentere tilstrekkelig sikkerhet. Eventuelle sikringstiltak må prosjekteres før byggesøknaden kan behandles av kommunen. Soneutredningen skal kvalitetssikres av uavhengig foretak (kap. 4.9).

Ved gjennomføring av arbeidene må den ansvarlige i tillegg påse at området vil ha tilfredsstillende sikkerhet mot skred i alle faser av byggearbeidet, slik at stabiliteten ikke på noe tidspunkt blir forverret.

I byggesaker skal det også gjennomføres uavhengig kontroll av geoteknikk i tiltaksklasse 2 og 3 etter SAK10 § 14-2. Prosjektering av tiltak i et fareområde vil minst ligge i tiltaksklasse 2. Byggesaker i fareområder må derfor ha ansvarlige foretak for uavhengig kontroll av geoteknikk.

6.5. Sikringstiltak

Byggverk som reguleres av sikkerhetskravene i § 7-3 annet ledd kan likevel plasseres i områder der sannsynligheten for skred i utgangspunktet er større enn minstekravet i forskriften, dersom det gjennomføres sikringstiltak som reduserer sannsynligheten for skred mot byggverket og tilhørende uteareal til det nivå som er angitt i forskriften.

Sikringstiltak gjennomføres enten i forbindelse med ny utbygging for å ivareta kravene til sikkerhet i TEK17, eller for å bedre sikkerheten for eldre bebyggelse.

Gå tilbake til toppen

• Neste kapittel 7. Radon