7. Radon

Radongass er en naturlig, luktfri og usynlig gass som dannes i berggrunnen. I områder med mye radon siver gassen opp gjennom sprekker og utettheter mellom byggegrunnen og bygningen. Radon er ikke en naturfare som medfører avslag på byggesøknad og byggeforbud, slik som flom og skred gjør i visse områder. Gassen skal ivaretas ved ordinær prosjektering og utførelse av ethvert tiltak på lik linje med andre laster som byggverket skal dimensjoneres for.

Dette kan du lese om i dette kapitlet

Kapittel 7 omtaler hva radon er, gir informasjon om kravene til sikkerhet mot radon og om kartlegging av radon.

Du får også informasjon om hvor man kan hente nyttig informasjon og veiledning om temaet radon.

7.1. Om radon

Radon er en usynlig og luktfri gass. Radon i inneluften øker risikoen for lungekreft. Byggegrunnen er den klart viktigste kilden til forhøyde radonkonsentrasjoner i bygninger. Radongass dannes naturlig i berggrunnen og siver opp gjennom sprekker og utettheter mellom byggegrunnen og bygningen. Husholdningsvann fra borebrønner i fast fjell kan inneholde høye konsentrasjoner av radon, og ved bruk av vannet til dusj, oppvaskmaskin og lignende vil radon frigjøres til inneluften. Bruk av stein som byggemateriale kan bidra til radon i inneluft, men i Norge er dette sjelden en viktig kilde. Tilkjørte masser, pukk og grus i byggegrunnen kan likevel bidra til problemer med radon i områder som ellers er lite utsatt. Det er utarbeidet en nasjonal strategi knyttet til radon. Strategi for å redusere radoneksponeringen i Norge finner du her.

7.2. Sikkerhet mot radon

Byggteknisk forskrift (TEK17) § 13-5 om radon stiller krav til bygningsmessig prosjektering og utførelse i forhold til radonkonsentrasjon i inneluften. Det følger av TEK17 § 13-5 første ledd at bygning med rom for varig opphold skal prosjekteres og utføres med radonforebyggende tiltak slik at innstrømningen av radon fra grunn begrenses. Årsgjennomsnittet for radonkonsentrasjonen i inneluft skal ikke overstige 200 Bq/m3.

Forskriften setter som minstekrav at bygninger som er beregnet for varig opphold både skal ha radonsperre mot grunnen og at det skal være tilrettelagt for egnet tiltak i byggegrunnen som kan aktiveres når radonkonsentrasjonen i inneluft overstiger 100 Bq/m3. Disse minstekravene gjelder ikke dersom det kan dokumenteres at dette er unødvendig for å tilfredsstille § 13-5 første ledd.

Forhøyet radonfare som følge av forhold i byggegrunn vil normalt ikke gjøre et område ubrukelig. Det er mulig å prosjektere et byggverk med tilstrekkelig sikkerhet mot høye konsentrasjoner av radon i inneluften.

Tilkjørte masser, som for eksempel pukk, kan føre til radonproblemer i bygninger som ellers er bygd på problemfri grunn. Derfor bør man etterspørre dokumentasjon på radium- /urankonsentrasjoner i tilkjørte masser. Konsentrasjon av radium (Ra-226) i massene bør være så lav som mulig, og lavere enn 150 Bq/kg (becquerel per kilogram). For pukk tilsvarer dette 12 ppm uran (parts per million).

Dersom massene legges over bygningens radonsperre, er det særlig viktig at radium- og urankonsentrasjonen er lav. Radonkonsentrasjonen skal framgå av produktdokumentasjonen for pukk og byggematerialer. Strålevernets grenseverdi er anbefalt å være så lav som mulig og under 150 Bq/m³.

Mer informasjon knyttet til radon fra tilkjørte masser kan du finne i StrålevernInfo 6/15: Radon fra tilkjørte masser under bygg. Det vises for øvrig til anvisning 520.706 Sikring mot radon ved nybygging og 701.706 Tiltak mot radon i eksisterende bygninger fra SINTEF Community.

Kartlegging av radonfare

Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet har utviklet nasjonalt aktsomhetskart for radon. Kartene er basert på inneluftmålinger av radon og kunnskap om geologiske forhold.

Dataene kan gi den enkelte kommune grunnlag for en første vurdering av radonfare ved arealplanlegging og miljørettet helsevern. Interaktivt kart som viser aktsomhetsområde for radon for den enkelte kommune er tilgjengelig på NGUs hjemmeside.

7.3. Sikringstiltak

Tiltak i eksisterende bebyggelse mot radon fra grunnen kan deles i tre hovedgrupper:

  • tetting av konstruksjonen mot grunnen
  • forbedring av ventilasjon i bygning
  • ventilering av grunnen/trykkendring

Nye bygninger

For å begrense innstrømningen av radonholdig luft fra byggegrunnen, vil forebyggende tiltak som oftest være av bygningsteknisk art. Det er vanskelig å gjennomføre egnede tiltak etter at byggverket er oppført.

Derfor skal normalt alle bygninger både utføres med radonsperre mot grunnen og tilrettelegges for egnet tiltak i byggegrunn som kan aktiveres når radonkonsentrasjonen i inneluft overstiger 100 Bq/m3. Eksempler på egnede bygningstekniske tiltak er å legge radonmembran (radonsperre/tettesjikt mot grunnen), å installere god balansert ventilasjon og å montere radonbrønn i gulv mot grunnen.

Eksisterende bygninger

Dersom radonmåling i eksisterende bygning avdekker radonkonsentrasjon over grenseverdiene, er det fornuftig å starte med enkle og billige tiltak, deretter måle radonkonsentrasjonen på nytt og eventuelt foreta nødvendige og mer omfattende tiltak.

Enkle tiltak for tetting av konstruksjonen mot grunnen kan være pussing av eventuelt utett vegg mot terreng, tetting av hull/sprekker i betongkonstruksjon, tetting av fuger og sprekker mellom ulike bygningsdeler og i støpeskjøter. Enkle tiltak for å øke ventilasjonen kan være aktiv bruk av ventiler og/eller installere vifter.

Gå tilbake til toppen