Tilsyn

Den enkelte kommune bør utarbeide rutiner for saksgangen ved bruk av reaksjoner. Rutinene må være i overensstemmelse med reglene i plan- og bygningsloven og forvaltningsloven (fvl).

I det følgende vil vi se nærmere på de mest praktiske reaksjonsformer og når de kan og bør benyttes.

1.5.2.1. Advarsel

Det følger av pbl. § 23-3 fjerde ledd at kommunen har adgang til å gi advarsel.

Advarsel er den mildeste form for reaksjon mot regelbrudd. Gjennom en advarsel gir kommunen uttrykk for at det er avdekket avvik i forhold til gjeldende regelverk. En advarsel bør foranledige en gjennomgang av foretakets styringssystem med sikte på å hindre gjentakelse, jf. SAK10 § 10-1.

Advarsel kan bare gis ved mindre alvorlige overtredelser, dvs. avvik som ikke har hatt skadelige eller uheldige konsekvenser for tiltaket. Bortsett fra kravet om mindre alvorlighetsgrad, står kommunen fritt til å vurdere hvilke situasjoner som er egnet for denne type reaksjon. Gjentatte advarsler vil kunne gi grunnlag for tilbaketrekking av ansvarsretten og sentral godkjenning dersom advarslene samlet sett representerer vesentlig mislighold av plan- og bygningsloven.

Advarsel er ikke enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand og kan ikke påklages. Advarsel skal rapporteres til Direktoratet for byggkvalitet.

1.5.2.2. Tilbaketrekking av ansvarsrett

Med hjemmel i pbl. § 22-4, første ledd kan kommunen trekke tilbake lokal godkjenning for ansvarsrett. Tilbaketrekking av ansvarsrett innebærer at foretaket må trekke seg fra den pågående byggesaken. Tilbaketrekkingen vil også kunne få konsekvenser for andre pågående saker og fremtidige søknader om ansvarsrett.

Plan- og bygningsloven § 22-4 gir adgang til å trekke tilbake ansvarsretten i følgende tilfeller:

• ved alvorlige overtredelser av bestemmelser eller tillatelser

• foretaket oppfyller ikke de krav som må stilles til pålitelighet og dugelighet

Kommunen har etter SAK10 § 6-9 også anledning til å trekke tilbake ansvarsretten når ett av følgende vilkår er oppfylt:

• foretaket har i vesentlig grad unnlatt å ivareta sin funksjon som søker, prosjekterende, utførende eller kontrollerende i tiltaket

• foretaket har unnlatt å følge pålegg fra kommunen

• foretaket ikke lenger er kvalifisert for oppgaven

Tilbaketrekking av ansvarsrett vil være mest aktuelt i de tilfeller hvor kommunen tviler på at andre sanksjonsformer vil føre frem. Foretaket kan ha opptrådt på en slik måte i byggeprosjektet at kommunen ikke har tiltro til foretakets kompetanse eller vilje til å etterleve regelverket og rette opp regelbrudd. I slike tilfeller er det mest hensiktsmessig å trekke ansvarsretten slik at et nytt foretak kan overta oppgavene.

Dersom en ansvarsrett er trukket tilbake, må pågående byggearbeider som foretaket hadde ansvar for, stanses inntil nytt ansvarlig foretak er på plass. Tilbaketrekking av ansvarsrett som ansvarlig søker innebærer at samtlige arbeider må stanses inntil ny ansvarlig søker er godkjent. Dette følger av ansvarlig søkers funksjon som bindeledd mellom de ansvarlige foretak, tiltakshaver og kommunen.

Ved bytte av foretak skal det lages oversikt over oppgaver som allerede er gjennomført, slik at det går klart frem hva de respektive foretak er ansvarlige for, jf. SAK10 § 12-6. Dette vil særlig være viktig for det foretaket som overtar ansvarsretten. Er skjæringspunktet for ansvarsrettene ikke klart definert, kan det lett bli tvist om ansvaret for nye feil som avdekkes.

Tilbaketrekking av ansvarsrett skal forhåndsvarsles med frist for uttalelse, jf. SAK10 § 6-9, jf. fvl. § 16. På bakgrunn av eventuelle uttalelser til varselet vurderer kommunen om vedtaket skal treffes. Et vedtak om tilbaketrekking kan påklages til Fylkesmannen. Klagen følger saksbehandlingsreglene i fvl. §§ 28 flg.

Vedtak om tilbaketrekking av ansvarsrett skal rapporteres til Direktoratet for byggkvalitet, jf. pbl. § 22-4. Se kap. 1.6. Rapportering til den sentrale godkjenningsordningen.

1.5.2.3. Krav om uavhengig kontroll

Kommunen skal vurdere behov for uavhengig kontroll for hvert tiltak før tillatelse gis. jf. pbl. § 24-1. Obligatoriske krav om uavhengig kontroll følger av SAK10 § 14-2. Kommunen kan også kreve uavhengig kontroll etter en konkret vurdering, jf. SAK10 § 14-3. Dette vil være aktuelt når det på grunnlag av planbestemmelser, forhåndskonferanse, søknadsbehandling eller ved tilsyn anses å foreligge forhold som gjør kontroll nødvendig for å sikre kvalitet i det ferdige tiltaket.

Tilstrekkelig anvendelse av uavhengig kontroll vil kunne bidra til å redusere byggfeil og dermed behovet for å ilegge sanksjoner etter pbl. kap. 32. Uavhengig kontroll bør i utgangspunktet alltid benyttes hvor kommunen har negativ erfaring med ansvarlige foretak. Kommunen kan også kreve uavhengig kontroll innenfor områder hvor det erfaringsmessig avdekkes mange feil eller innenfor fagområder hvor feil medfører store konsekvenser for helse, miljø og sikkerhet.

Hvor det avdekkes vesentlig svikt i prosjektet etter at tillatelse er gitt, kan kommunen gi pålegg om stans av tiltaket inntil forholdet er brakt i orden, jf. pbl. § 32-4. Kommunen kan i denne forbindelse kreve uavhengig kontroll, jf. pbl. § 24-1 og SAK10 § 14-3.

Kommunens avgjørelse om uavhengig kontroll etter at tillatelse er gitt må treffes som enkeltvedtak, jf. SAK § 14-3. Vedtaket skal forhåndsvarsles, jf. fvl. § 16, begrunnes (fvl. §§ 24 og 25), og kan påklages (fvl. §§ 28 flg). Tiltakshaver er adressat for vedtaket.

Dersom kommunen krever uavhengig kontroll, må tiltakshaver finne et kvalifisert foretak som kan utføre oppgaven. Tiltakshaver er ansvarlig for å bekoste utgiftene i denne forbindelse.

Dersom et uavhengig kontrollforetak svikter skal ansvarsretten trekkes tilbake, jf. pbl. § 22-4 og SAK 10 § 6-9. Deretter må tiltakshaver få inn et nytt, uavhengig ansvarlig foretak til å påta seg kontrollen.

1.5.2.4. Pålegg

Plan- og bygningsloven § 32-3 om pålegg om retting og stans omfatter enhver overtredelse av plan- og bygningslovens formelle og materielle bestemmelser.

Materielle bestemmelser er bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven som regulerer hva som er tillatt og hvilke krav som gjelder, for eksempel tillatelser, planbestemmelser, krav til helse, miljø og sikkerhet i TEK10 m.v.

Formelle bestemmelser er regler om saksbehandling. Saksbehandlingsregler er gitt i plan- og bygningsloven og SAK10, men kan også finnes i regulerings- og bebyggelsesplaner, for eksempel rekkefølgebestemmelser.

Det følger av pbl. § 32-3 at plan- og bygningsmyndighetene kan gi pålegg. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kommunens tilsynsplikt i pbl. § 25-1 og plikt til å forfølge ulovligheter etter pbl. § 32-1. Kommunen skal som hovedregel forfølge ulovlige forhold med mindre overtredelsen er av mindre betydning, jf. § 32-1, annet ledd.

Pålegget kan ikke omfatte mer enn faktisk retting av det ulovlige forholdet, og kan ikke gå lenger enn til å gjenopprette den lovlige tilstanden på eiendommen.

Det gjelder ingen foreldelsesfrist for adgangen til å gi pålegg etter § 32-3. Et ulovlig oppført byggetiltak eller ulovlig bruk blir aldri lovlig, uansett hvor lenge det blir stående eller hvor lenge bruken pågår.

Bestemmelsen i § 32-3 rammer forhold som er til vesentlig ulempe for eller vanskeliggjør gjennomføringen av plan.

Det objektivt konstaterbare – avvik mellom det som er tillatt og den faktiske situasjon – er tilstrekkelig til å treffe vedtak etter § 32-3. Det stilles ikke krav om skyld. Pålegg kan derfor også gis til den som i god tro har oppført et tiltak.

Pålegg gitt i medhold av § 32-3 er et enkeltvedtak og saksbehandlingen skal følge forvaltningslovens regler om habilitet, forhåndsvarsel, begrunnelse, klagefrist og klagebehandling. Saksbehandlingsfeil kan føre til opphevelse av vedtaket (jf. fvl. § 41), eller at vedtaket anses ugyldig (jf. fvl. § 35, første ledd, bokstav c).

Stansing av ulovlige arbeider

Et stansingspålegg utferdiges når det er behov for umiddelbar eller rask stansing av ulovlige arbeider eller ulovlig bruk, jf. pbl. § 32-4.

Stansingspålegg vil være aktuelt hvor det avdekkes at et søknadspliktig tiltak er igangsatt eller bygning tatt i bruk uten nødvendig tillatelse. Pålegg om stans i arbeidene forhindrer at byggeprosessen gjennomføres før søknad om tillatelse er behandlet.

Pålegg om stans må begrenses til de deler av tiltaket som er ulovlige. Øvrige arbeider vil ikke være omfattet av stoppordren. Ofte vil imidlertid tiltaket anses som en helhet, slik at stans på ett område innebærer full stans. Kommunen må foreta en konkret vurdering i den enkelte sak.

Som hovedregel skal det gis forhåndsvarsel i samsvar med fvl. § 16, med frist for uttalelse. I faretilfellene, der det foreligger en grov eller alvorlig overtredelse eller der det av andre grunner er behov for rask stans, kan forhåndsvarsling unnlates. Stansingspålegg kan gis muntlig, men må da umiddelbart gjentas skriftlig.

For å sikre at pålegg om stans overholdes, kan kommunen ilegge tvangsmulkt etter pbl. § 32-5 ved fristoversittelse. Stansingspålegg er et enkeltvedtak som kan påklages i medhold av fvl. §§ 28 flg.

Opphør av ulovlig bruk

Pålegg om opphør av ulovlig bruk gis i tilfeller der den ulovlige bruken har permanent eller varig preg. Det typiske tilfelle er ulovlig bruksendring av fritidsbolig, naust eller lignende, til helårsbolig eller bruksendring av kjeller/ loft til bolig (hybel).

Vedtaket etter § 32-3 formuleres som et pålegg om opphør av ulovlig bruk innen en nærmere fastsatt frist. I forhold til ulovlige bruksendringer, kan pålegget anses etterkommet når parten (tiltakshaver, eier, foretak e.l.) ved flyttemelding, utskrift av folkeregisteret eller på annen måte dokumenterer at bruken har opphørt.

Riving og fjerning av ulovlige tiltak

Pbl. § 32-3 gir hjemmel til å kreve riving av ulovlige byggetiltak og bygningsdeler, fjerning av ulovlige oppfyllinger, tilbakeføring av terreng osv.

Kostnadene ved riving eller fjerning faller i utgangspunktet utenfor rimelighetsvurderingen som kommunen skal foreta etter pbl. § 32-10. Noe annet kunne ha gitt grobunn for spekulasjoner i oppføring av ulovlige tiltak, for deretter å anføre økonomiske forhold som grunnlag for å slippe riving/opphør. Før vedtak etter § 32-3 treffes, vil det ofte ha vært en behandling av søknad om etterfølgende godkjennelse. I en slik prosess vil det, på samme måte som ved forutgående søknader, bli vurdert om det er grunnlag for å gi tillatelse til tiltaket.

I forhold til pålegg om fjerning eller tilbakeføring av terrenginngrep blir det fra søkers/tiltakshavers side ofte anført at terrenget vil bli påført skader dersom det ulovlige tiltaket fjernes. Det skal svært meget til før en slik anførsel kan føre frem. Kommunens holdning bør være at retting skal gjennomføres. Skader/sår i terrenget eller liknende vil i mange tilfeller være eksempler på følgene av ulovlig bygging/arbeid.

Fristfastsettelse

Det skal settes en rimelig frist for oppfyllelse av pålegg, jf. § 32-3, annet ledd. Fristen fastsettes ut fra en avveining mellom hensynet til rask retting og hensynet til hvor tidkrevende og komplisert retting vil være. Innebærer ulovligheten fare for helse, miljø og sikkerhet, bør fristen for retting være meget kort. Det samme gjelder ved ulovligheter i strandsonen, LNF-områder eller andre alvorlige overtredelser.

Fristens lengde skal begrunnes. At det er gitt en frist for oppfyllelse er en forutsetning for å kunne utferdige forelegg etter pbl. § 32-6 og tvangsmulkt etter pbl. § 32-5 (se nedenfor).

Adgang til direkte tvangsgjennomføring

Plan- og bygningsloven § 32-4 gir adgang til direkte tvangsgjennomføring av pålegg om stans av ulovlige byggearbeider og pålegg om opphør av ulovlig bruk (eks. utkastelse fra ulovlig oppført bolig). Bygningsmyndighetene kan på egen hånd eller med hjelp av politiet gjennomføre pålegget. Dette kan være aktuelt hvor det haster med gjennomføring av hensyn til helse, miljø eller sikkerhet.

Bestemmelsen åpner ikke for direkte tvangsgjennomføring av pålegg om fjerning eller retting. Her må man gå veien om forelegg og tvangsfullbyrdelse (pbl. §§ 32-6 og 32-7).

Pbl. § 32-7, annet ledd gir adgang til direkte fullbyrding av pålegg dersom det ulovlige forhold medfører fare for dem som oppholder seg i bygningen eller andre. Ved oversittelse av rettingsfrist i slike faretilfeller, kan kommunen la retting gjennomføre uten at forelegg er utferdiget eller dom avsagt. Pålegget kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14.

Adressat for sanksjoner

Det følger av plan- og bygningsloven § 32-3 at sanksjoner kan rettes mot «den ansvarlige», dvs. den som er ansvarlig for at det ulovlige forhold har oppstått. Bestemmelsen favner vidt og gir blant annet adgang til å rette pålegg mot tiltakshaver, ansvarlige foretak innenfor de enkelte funksjoner eller eventuelt den som står for ulovlig bruk. Også underentreprenører kan bli ansvarlige etter § 32-3, selv om ansvar for oppfyllelse av pålegg i utgangspunktet ligger på ansvarlig foretak, jf. SAK10 § 12-6, tredje ledd, tredje punktum.

Pålegg kan også rettes mot personer og ikke nødvendigvis bare foretak.

I forhold til ansvarlige foretak vil utgangspunktet for reaksjoner være den ansvarsfordeling som fremgår av søknad om ansvarsrett. Privatrettslige avtaler mellom partene med annen ansvarsfordeling er ikke bindende for plan- og bygningsmyndighetene, men kan eventuelt brukes som tolkingsmoment ved uklarheter.

Råder det uklarheter om ansvarsforholdene, vil kommunen alltid kunne rette sanksjoner mot tiltakshaver. Dette kan være aktuelt hvor det er usikkert om feilen har oppstått i prosjekteringen eller i utførelse, ved tvil om grensesnittet mellom to ansvarlige foretak eller der foretak har gått konkurs eller opphørt.

Det er ikke et krav at foretak, tiltakshaver eller andre er å bebreide. Pålegg etter pbl. § 32-3 kan utferdiges på objektivt grunnlag, dvs. uten skyld eller uaktsomhet.

Oppdages ulovligheter etter at ferdigattest er gitt, kan kommunen gi pålegg om retting og utbedring innen fem år etter at ferdigattest er gitt dersom den oppdager vesentlige forhold i strid med plan- og bygningslovgivningen, jf. pbl. § 23-3, annet ledd, annet punktum.

Det vil også kunne være grunnlag for omgjøring av ferdigattesten etter fvl. § 35, første ledd, bokstav c og pålegg direkte til ansvarlige foretak etter pbl. § 32-3. Omgjøring av ferdigattest innebærer at ansvarlige foretak kan følges opp i ettertid og være adressat for sanksjoner i samsvar med hensikten bak ansvarsrettsreglene.

Pålegg i forbindelse med ulovlige forhold som har oppstått senere, kan rettes til eier, leietaker eller andre rettighetshavere.

Sanksjoner i tilknytning til eksisterende tiltak

Hvor det avdekkes lovstridige forhold som er oppstått etter at det er gitt ferdigattest, vil pålegg oftest måtte rettes mot tiltakets rettighetshaver. Bygningsmyndighetene må forholde seg til den som har det privatrettslige herredømmet. Dette vil vanligvis være eier. Eier er til enhver tid ansvarlig for at tiltaket er i samsvar med plan- og bygningslovgivningen.

Pålegg om opphør av ulovlig bruk må rettes mot bruker av tiltaket, eksempelvis leier. Eier er også ansvarlig som utleier og kan ilegges overtredelsesgebyr etter pbl. § 32-8 eller straffes etter pbl. § 32-9 for å la noen bruke tiltaket.

Pålegg om å rette ulovlige forhold som har oppstått som følge av forsømt vedlikehold, skal rettes til eier, jf. pbl. § 31-3. Det fremgår av bestemmelsen at eier har et selvstendig ansvar for vedlikehold av tiltaket slik at det ikke oppstår fare eller vesentlig ulempe for person eller eiendom, og slik at det ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene.

Pålegg om rydding, jf. plikten etter pbl. § 28-5 til å holde ubebygd areal av eiendom i ryddig og ordentlig stand, rettes også mot eier.

Ved overdragelse går ikke plikten etter et pålegg over på ny eier med mindre det er tinglyst på eiendommen. Eier kan ikke frasi seg en slik forpliktelse ved å overdra eiendommen. Begrenset disposisjonsrett kan imidlertid vanskeliggjøre tvangsfullbyrdelse av pålegg i slike tilfeller. Ny eier av tiltaket vil imidlertid kunne pålegges retting av tidligere utførte arbeider gjennom nye vedtak om pålegg.

1.5.2.5. Forelegg og tvangsmulkt

Forelegg etter pbl. § 32-6 og tvangsmulkt etter pbl. § 32-5 er ikke straff, men forvaltningsmessige sanksjoner som iverksettes for å sikre rettidig oppfyllelse av pålegg gitt i medhold av § 32-3 eller en av spesialbestemmelsene. Forelegg og tvangsmulkt retter seg mot en eventuell fremtidig situasjon, en eventuell fristoversittelse, og kan avverges ved å oppfylle pålegget innen fristen. Den følgende fremstilling gir en kort innføring i anvendelsen av pbl. § 32-6 og § 32-5. Kommunal- og regionaldepartementets rundskriv H-3/01 kap. 2.3 (tvangsmulkt), 2.4 (forelegg) og 2.5 (tvangsfullbyrdelse) inneholder inngående drøftelser av reglenes innhold, saksbehandlingsregler, spørsmål om innkreving tvangsmulkt og virkninger av klage m/utsatt iverksettelse. Rundskrivet er for øvrig under revisjon.

Forelegg

Manglende etterlevelse av pålegg kan følges opp med forelegg etter pbl. § 32-6. Fordelen med forelegg er at kommunen slipper å ta ut søksmål ved domstol for å få dom for at pålegget kan fullbyrdes.

For at et forelegg skal kunne utferdiges, må det være truffet vedtak om pålegg om retting etter § 32-3 og fristen for oppfyllelse av rettingspålegget må være oversittet. Det må dessuten være opplyst enten i rettingspålegget, eller i særskilt forhåndsvarsel at oversittelse av rettingsfrist vil kunne følges opp med forelegg som vil få virkning som rettskraftig dom. Har det gått mer enn 6 måneder siden rettingspålegget med varsel eller særskilt forhåndsvarsel ble gitt, må det gis nytt varsel om forelegg.

Forelegget skal inneholde en ny frist for oppfyllelse av pålegget, og skal inneholde opplysning om konsekvensene dersom denne oversittes. Hvilke opplysninger som skal gis i forelegget er nærmere beskrevet i pbl. § 32-6.

Forelegg er ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Det skal ikke sendes adressaten, men forkynnes ved stevnevitne (politi/stevnevitnekontor). Den forelegget er rettet mot har en frist på 30 dager, regnet fra forkynnelsesdato, til å reise søksmål mot kommunen for å få forelegget prøvd ved domstol.

Kommunen kan kreve forhåndskjennelse hvor namsretten avgjør de sannsynlige utgifter som vil påløpe. En slik kjennelse gir grunnlag for å begjære utlegg, slik at kommunen får panterett før arbeidene settes i gang.

Forelegg etter pbl. § 32-6 må ikke forveksles med forelegg påtalemyndigheten utferdiger i medhold av straffeprosessloven.

Tvangsmulkt

Tvangsmulkt skal forhåndsvarsles, og kan ilegges i samme vedtak som rettingspålegget eller i eget vedtak senere. Tvangsmulkt ilegges som et engangsbeløp, en løpende mulkt eller en kombinasjon av engangsbeløp og løpende mulkt, jf. pbl. § 32-5. Tvangsmulktens form og størrelse fastsettes på grunnlag av en konkret vurdering i den enkelte sak.

Vedtak om tvangsmulkt skal begrunnes både når det gjelder hvorfor den ilegges og hvorfor beløpets størrelse er fastsatt slik det er gjort. Begrunnelsen skal reflektere de momentene som er nevnt i pbl. § 32-5. Dess mer alvorlig overtredelsen er desto større beløp bør fastsettes. Det skal ved utmålingen av tvangsmulkt tas særlig hensyn til graden av eventuell uaktsomhet, grovheten av bruddet og mulige fordeler av overtredelsen i motsetning til ved pålegg etter § 32-3 og selve ileggelsen av tvangsmulkt, som ikke stiller krav om skyld. Tvangsmulkten må settes så høyt at den oppfordrer til rettidig oppfyllelse av pålegget. På den annen side skal den ikke ramme urimelig hardt.

Hva som er uaktsomt og hva som er en grov overtredelse beror både på hvem som har utført tiltaket, tiltakets art og i hvilket område det er oppført. I forhold til tiltak som er klart søknadspliktige, for eksempel oppføring av enebolig, sprenging eller oppfylling av terreng, eller anleggelse av vei, skal det ikke meget til før det foreligger en bevisst og ikke uaktsom overtredelse. Ulovligheter i LNF-områder, hensynssoner eller i byggeforbudssoner vil lettere kunne anses som grove enn tilsvarende tiltak i for eksempel byggeområder. Grov overtredelse foreligger også der ulovligheten utgjør en fare for helse, miljø og sikkerhet, eller der det er bygget i strid med et avslag.

Et eksempel på hva som kan være en fordel ved en overtredelse, er der tiltakshaver oppfører en ulovlig brygge i begynnelsen av sommeren og spekulerer i lang saksbehandlingstid for ulovlighetsoppfølging, slik at bryggen blir liggende hele sommeren.

Har kommunen ønske om å etablere en viss praksis for størrelsen av tvangsmulkt ved ulike ulovlighetstyper, bør den være oppmerksom på at en skjematisk fastsettelse av tvangsmulkt lett kan få preg av straff.

I utgangspunktet er det ikke krav om forhåndsvarsling av beløpets størrelse eller formen for tvangsmulkt, men god forvaltningsskikk tilsier at dette bør gjøres. Når beløpets størrelse er forhåndsvarslet, kan det ikke settes høyere i vedtaket.

Ilegges tvangsmulkt i eget vedtak, må det inneholde ny rettingsfrist.

Vedtak om tvangsmulkt skal begrunnes både når den ilegges i samme vedtak som pålegget og når den ilegges i eget vedtak, jf. fvl. §§ 24 og 25.

1.5.2.6. Overtredelsesgebyr

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som plan- og bygningsmyndighetene kan ilegge ved brudd på plan- og bygningslovgivningen. Gebyret tilfaller kommunen.

Overtredelsesgebyr ilegges den som er ansvarlig for overtredelsen. Dette vil være den som har påtatt seg en forpliktelse eller utført en oppgave i tiltaket, for eksempel tiltakshaver, innleid foretak eller andre. Overtredelsesgebyr kan ilegges flere ansvarlige i et tiltak.

Skyldkravet

Overtredelsesgebyr kan ilegges for forsettlige eller uaktsomme overtredelser. Tiltakshavere og profesjonelle aktører i byggesaker skal inneha kunnskap om regelverket og brudd på regelverket vil derfor i utgangspunktet være uaktsomt. En vurdering av uaktsomhet vil kunne være problematisk der det foreligger uklare regler som gamle planer, misvisende utsagn fra ansatte i kommunen eller lignende.

Hvilke overtredelser kan ilegges overtredelsesgebyr

Hvilke forhold som kan medføre overtredelsesgebyr følger direkte av pbl. § 32-8. Gebyrenes størrelse er spesifisert i SAK10 § 16-1.

I utgangspunktet kan det ilegges overtredelsesgebyr for alle forhold som er i strid med loven. Det vil i praksis likevel være en øvre grense mot straffbare forhold. De mest alvorlige overtredelser skal behandles som straffesaker. Strafferammen i slike saker er høyere og det vil ofte være ønskelig med etterforskning og vurdering fra påtalemyndighetens side.

Gebyrenes størrelse

Rammene for gebyrlegging av foretak går fra kr. 10.000 til kr. 200.000 avhengig av alvorlighetsgrad, jf. SAK10 § 16-1.

Privatpersoner kan ilegges overtredelsesgebyr inntil halvparten av de angitte beløpsgrenser i SAK10 § 16-1. Med privatpersoner menes aktører i byggesaken som ikke er registrert som eget foretak. Bestemmelsen gjelder også der overtredelsesgebyr ilegges en ansatt i et foretak.

Ved særlig alvorlige overtredelser kan foretak og privatpersoner ilegges høyere overtredelsesgebyr enn det som fremgår av SAK10 § 16-1, første ledd.

Samme handling kan innebære flere overtredelser, og gebyrene legges da sammen.

Det samlede gebyret til én ansvarlig kan ikke bli større enn kr. 400 000 i ett tiltak, verken for én overtredelse eller flere sammenlagt.

Klageadgang

Ileggelse av overtredelsesgebyr er et enkeltvedtak som kan påklages. Beslutningen om det skal ilegges overtredelsesgebyr ligger til kommunens frie skjønn og kan ikke overprøves.

En klage gir ikke automatisk utsatt iverksetting av gebyret, men utsatt iverksetting kan gis etter begjæring, jf. forvaltningsloven § 42.

1.5.2.7 Omgjøring av vedtak etter forvaltningsloven

Dersom et vedtak er gitt på uriktig grunnlag, kan det være ugyldig. Det vil blant annet være tilfellet der ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse er utstedt på bakgrunn av uriktige samsvars- eller kontrollerklæringer. Ugyldige vedtak kan omgjøres av bygningsmyndighetene av eget tiltak i medhold av fvl. § 35 første ledd, bokstav c. Omgjøring etter fvl. § 35, første ledd, bokstav c er et enkeltvedtak som kan påklages.

Når ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse er trukket tilbake, kan bygget ikke lenger lovlig brukes. Byggesaken gjenåpnes og ny anmodning om ferdigattest må sendes inn når forholdene er rettet.

1.5.2.8. Straff

Overtredelser som er vesentlige og forsettlige eller grovt uaktsomme kan straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, pbl. § 32-9.

Straff etter pbl. § 32-9 kan bare ilegges av påtalemyndighet eller domstol.

Overtredelsesgebyr kan ikke ilegges der straff er ilagt ved bot eller dom, eller der straffesak er avgjort med frifinnelse for samme forhold.

Overtredelse av bestemmelsen i § 32-9 er forseelse som medfører bøte- eller fengselsstraff. Både fysiske personer og foretak kan anmeldes og straffes.

I motsetning til for eksempel bedrageri og underslag kreves det ikke påtalebegjæring fra kommunen ved politianmeldelser etter plan- og bygningsloven.

Det er intet mål å politianmelde flest mulig overtredelser, men anmeldelse bør skje ved grove/alvorlige (eksempelvis ulovlig oppføring av byggverk i strandsonen) og/eller gjentatte overtredelser. KOSTRA statistikken (Kommune-Stat-rapporteringen) viser at det i 2011 ble inngitt 17 politianmeldelser i Norge på plan- og bygningsrettens område.

Det understrekes at anmeldelse bør inngis der det etter kommunens syn er grunnlag for det. Det er opp til påtalemyndigheten, og i siste instans domstolene, å avgjøre hvorvidt de objektive og subjektive vilkår for å ilegge straff er oppfylt.

Anmeldelse kan også brukes der det er bygget ulovlig men gitt tillatelse i ettertid og man ønsker å forfølge den formelt ulovlige byggingen. Kommunen bør ikke trekke anmeldelsen selv om det innsendes søknad om etterfølgende godkjennelse som innvilges, eller rettingspålegg oppfylles. Etterfølgende retting påvirker ikke straffbarheten, men kan eventuelt få betydning for botens størrelse.

Straffbare overtredelser foreldes etter to år. Foreldelsesfristen løper fra den dag det straffbare forhold er opphørt. Ved ulovlig bruk/bruksendringer, begynner fristen å løpe fra det tidspunkt bruken har opphørt. Selv om ulovligheten er strafferettslig foreldet, kan sanksjoner ilegges etter pbl. kap. 32.