Tilsyn

Temaveiledningen er revidert. Den nyeste utgaven finner du her.

2.2. Finansiering av tilsyn

2.2.1. Byggesaksgebyr etter gebyrregulativ

Ved utarbeiding av gebyrregulativet bør kommunen vurdere rimeligheten av gebyrene, slik at de belastes den som er nærmest til å betale tilsynet. Som hovedregel bør utgiftene til tilsyn dekkes inn i de vanlige gebyrene for søknadsbehandling og ikke belastes den enkelte tilsynssak. Kommunens tilsyn er en generell oppfølging av all byggevirksomhet. Det ville gi urimelige utslag hvis tilsynet finansieres kun av de tiltak der det utføres tilsyn siden det ikke er en forutsetning for tilsyn at det i forkant er mistanke om feil i tiltaket eller hos foretakene.

Kommunen vil kunne ta et direkte gebyr der det reageres på registrerte ulovligheter, men gebyret er begrenset til kostnaden ved den saksbehandling ulovligheten medfører. Gebyret ved ulovlighetsoppfølging kan baseres på gjennomsnittsbetraktninger. Gebyr for tilsyn skal ikke være et straffegebyr.

Gebyr etter plan- og bygningsloven § 33-1 skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren. Gebyret skal ligge innenfor rammen av selvkost. Med dette menes at kommunens gebyrer i utgangspunktet ikke skal være høyere enn de utgiftene kommunen har til behandling av en sak.

Det kan og bør brukes gjennomsnittsbetraktninger ved fastsetting av gebyrregulativet, jf. rundskriv H-5/02 del III (Juridiske spørsmål vedrørende utbyggingsavtaler i tilknytning til plan- og byggesaksbehandling mv.). Utgangspunktet kan altså være et realistisk anslag over kommunens utgifter til byggesaksbehandling fordelt på de enkelte sakstypene etter anslåtte kostnader. I kostnadsvurderingen for en sakstype inngår administrasjon, saksbehandling, tilsyn og utgifter til sakkyndig bistand.

Gebyrregulativet skal utformes i tråd med generelle prinsipper for selvkost, jf. rundskriv H-5/02 del III og retningslinjer for beregning av selvkost (H-2140) utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet.