Utbygging i fareområder

Kapittel 6 tar for seg ulike typer skred, som skred i fast fjell, løsmasseskred, snøskred og sørpeskred og hvilke sikkerhetsnivå som skal legges til grunn ved bygging i fareområder.

Videre gir kapitlet informasjon om skredundersøkelser og skredkartlegging og hvilke sikringstiltak som kan være aktuelt i skredutsatte områder.

Et skred vil inneholde stein, løsmasser eller snø, noen ganger i kombinasjon, og en større eller mindre andel vann. Eksempler på skred er steinsprang, steinskred, leirskred, kvikkleireskred, løsmasseskred, flomskred, jordskred, snøskred og fjellskred.

Skred, og da særlig store fjellskred, kan føre til flodbølger og flom i fjorder og vassdrag som kan få store konsekvenser for mennesker og miljø. Det kan oppstå skadelige lufttrykkvirkninger fra store skred i bratt terreng.

Skred kan deles inn i:

• skred i fast fjell

• løsmasseskred

• snøskred

• sørpeskred

Skredtypene er kort omtalt nedenfor.

Skred i fast fjell

Steinsprang og steinskred

Et steinsprang eller steinskred oppstår når en eller flere steinblokker løsner fra en bratt fjellside og faller, spretter, ruller eller sklir nedover en skråning til terrenget flater ut. Steinskred og steinsprang løsner ofte i bratte fjellparti der helningen på terrenget er større enn 40 til 45 grader.

Begrepet steinsprang brukes når det er et lite volum (inntil noen hundre kubikkmeter). Steinskred brukes når det er et større volum (noen få hundre til mer enn hundretusen kubikkmeter).

Fjellskred

Begrepet fjellskred brukes om hendelser med svært store volum, fra tusenvis til millioner av kubikkmeter. Bratte fjellsider som har svakhetssoner og som sprekker opp er over tid utsatt for fjellskred. I Norge er det flere ustabile fjellparti som blir overvåket, for eksempel Mannen og Åkneset.

Slike fjellpartier forskyver seg langsomt med hastighet fra bare noen millimeter pr. år og opp til meter pr. år. Utviklingen kan imidlertid gå svært raskt i det siste stadiet. Under bevegelsene blir fjellet oppsprukket og oppdelt, og det kan danne seg sprekker. Steinmassene vil etterhvert bli ytterligere oppdelt og skredet kan få svært høy hastighet.

Et fjellskred er større enn et steinskred og har høyere mobilitet. Skredmasser i et fjellskred kan oppføre seg som en massestrøm med lang rekkevidde, mens steinmasser i et steinskred faller til ro i selve skråningen eller i bunnen av den.

Store fjellskred med påfølgende flodbølge

Store fjellskred har ført til noen av de verste naturkatastrofene vi har hatt i Norge, spesielt på Vestlandet. Dersom store fjellparti løsner fra fast fjell og styrter med enorme krefter ned i fjorder eller innsjøer, vil det føre til store flodbølger. Skader kan dermed også oppstå på steder langt unna skredet. Fare for store fjellskred med påfølgende flodbølge har vært knyttet til områder i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Troms.

Løsmasseskred

Begrepet løsmasser brukes for alle typer masser som ligger over fast fjell. Løsmasser kan bestå av stein, grus, sand, silt og leire og jordsmonn med høyt innhold av organisk materiale (torv). Ofte beskrives løsmassene med utgangspunkt i hvordan de ble dannet, som for eksempel marin leire, morene avsetninger, forvitringsmateriale, elveavsetninger og ur.

Løsmasseskred er fellesbetegnelsen for alle skred i løsmasser. Denne gruppen kan deles inn i fire skredtyper:

• jordskred

• flomskred

• leirskred

• kvikkleireskred

De største forskjellene er knyttet til løsmassenes kornstørrelse, terrengform og vanninnhold. Dette fører til ulikheter i løsneforhold, utløsningsmekanismer, bevegelse, utløpsdistanse og avsetningsform.

Jordskred

Jordskred er raske utglidninger og bevegelse av vannmettede løsmasser i bratte skråninger, utenfor definerte vannveier. Helningen må normalt være brattere enn 25-30°. Menneskelige inngrep, som hogst og veger som endrer dreneringsforholdene, kan øke faren for jordskred.

Flomskred

Flomskred er hurtige, flomlignende skred som opptrer langs elve- og bekkeløp, også der det vanligvis ikke er permanent vannføring. Vannmassene kan rive løs og transportere store mengder løsmasser, større steinblokker, trær og annen vegetasjon i og langs løpet.

Leirskred

Leire består av ørsmå partikler, mindre enn 0,002 mm, som er dannet gjennom forvitring eller knuse- og slipeprosesser i naturen. Partiklene vaskes vekk av rennende vann for så å bli sedimentert i rolig vann - både i ferskvann og saltvann.

Naturlige leirskråninger vil i de fleste tilfeller ha liten sikkerhet mot skred. Mindre skred og utglidninger kan derfor utløses ved beskjedne endringer i skråningshøyde, skråningshelling eller grunnvannstand.

Den vanligste formen for leirskred er grunne overflateglidninger. Leirskred i form av innsynkning i overkant av skråning og utglidning i underkant, er også ganske vanlig. Slike skred vil normalt ikke forplante seg bakover i vesentlig grad. Denne skredformen er typisk for skred som ikke ligger i kvikkleireområder.

Figur 6.1. Prinsippskisse av leirskred i form av innsynkning/utglidning med dyp glideflate (trykk på krysset for å forstørre figuren).

Skred i leireskråninger som ikke er kvikk er vanligvis begrenset i omfang og konsekvens, men kan være alvorlige dersom de berører infrastruktur og bebyggelse.

Kvikkleireskred

Kvikkleire oppstår i marint avsatt leire, det vil si leire som under og rett etter siste istid ble avsatt i saltvann og som deretter har steget over havnivå. Saltvannet førte til at partiklene ble sedimentert med en porøs oppbygging, omtrent som en korthusstruktur, der hulrommene (porene) ble fylt med saltvann. Saltinnholdet ga sterke bindingskrefter og med det en sterk konstruksjon. Gjennom årenes løp har ferskvann vasket bort mye av saltet. Når saltinnholdet kommer under et visst nivå blir bindingene svekket, korthusstrukturen ustabil, og det kan dannes kvikkleire.

Kvikkleire mister sin fasthet og blir flytende når den blir omrørt. Når den får ligge uforstyrret kan den være svært fast.

Kvikkleire kan opptre i større eller mindre områder under den marine grense. Ved tiltak i eller på terrenget kan leiren bli flytende, og skred kan forplante seg raskt, også over betydelige avstander. Typisk for kvikkleireskred er at et mindre initialskred utløser et større skred bakover og til sidene. Etter raset vil partiklene danne en tettere struktur som gjør leira mye fastere. Slik leire kan aldri mer bli kvikk.

Snøskred

Snøskred er en plutselig forflytning av store mengder snø nedover en fjellside eller en skråning. Snøskred utløses vanligvis der terrenget har helling mellom 30° og 50°. De fleste snøskred oppstår på grunn av naturlige forhold, men noen blir utløst av mennesker som beveger seg i terrenget.

Snøskred blir gjerne delt inni to hovedgrupper: løssnøskred og flakskred. Begge disse skredtypene kan deles basert på vanninnholdet; tørrsnøskred og våtsnøskred.

Sørpeskred

Sørpeskred er hurtige, flomlignende skred av vannmettet snø. Sørpeskred følger ofte senkninger i terrenget og oppstår når det er dårlig drenering i grunnen, for eksempel på grunn av tele og is. Sørpeskred kan gå i ganske flatt terreng. Skredmassene har høy tetthet, og selv skred med lite volum kan gjøre stor skade.

Kravene til sikkerhet mot skred er gitt i byggteknisk forskrift (TEK10) § 7-3. Kravene gjelder alle typer skred. Bestemmelsene gjelder også sekundærvirkninger av skred, for eksempel flodbølger og flom. For sikkerhet mot kvikkleireskred er det i veiledningen til TEK10 § 7-3 beskrevet en egen prosedyre for beregning av sikkerhet.

Noen byggverk skal ikke plasseres i skredfarlige områder

Noen byggverk skal ikke plasseres i skredfarlige områder jf. byggteknisk forskrift (TEK10) § 7-3 første ledd. Dette gjelder byggverk hvor konsekvensene av en skredhendelse, herunder sekundærvirkninger, vil være særlig store og gi uakseptable konsekvenser for samfunnet. Kravet gjelder for alle typer skred, også kvikkleireskred. Kravet kan bare tilfredsstilles ved å plassere byggverket utenfor skredfarlig område, dvs. at det ikke er en løsning å sikre byggverket mot skred. Hensikten med bestemmelsen er at noen spesielle byggverk må fungere ved store skredulykker, eller at et skred kan gi livsfarlig forurensning, jf. tabell 6.2 nedenfor.

Byggverk i skredfarlige områder er oppdelt i tre sikkerhetsklasser

Det er definert tre sikkerhetsklasser for skred jf. TEK10 § 7-3 annet ledd, se tabell 6.2 nedenfor. Sikkerhetsklassene er delt inn etter sannsynlighet for skred og konsekvens ved skred. Bestemmelsen skal ivareta både sikkerhet for menneskeliv og for materielle verdier.

Sikkerhetskravene kan oppfylles enten ved å:

• plassere byggverket utenfor området som har større skredfare enn TEK10 tillater for det aktuelle byggverket, eller

• utføre sikringstiltak som reduserer sannsynligheten for skred mot byggverket og tilhørende uteareal slik at kravet i TEK10 blir oppfylt, eller

• dimensjonere og konstruere byggverket slik at det tåler belastningene et skred kan medføre.

Der det er praktisk mulig bør en velge å plassere byggverket utenfor det skredfarlige området.

Hvordan defineres skredfaren?

Skredfaren angis som regel med årlig sannsynlighet for skred. Gjentaksintervall brukes ofte i forbindelse med skred som gjentar seg, for eksempel snøskred. Et snøskred med gjentaksintervall 1000 år, ofte kalt 1000-årsskred, har en årlig sannsynlighet på 1/1000, det vil si 0,1 %. Dette utelukker ikke at en kan få to 1000-årsskred med kort tids mellomrom.

Sannsynligheten for at et byggverk skal rammes av skred er avhengig av sannsynligheten for at et skred skal løsne, sannsynlig skredløp og utløpsdistanse. Det lar seg ikke gjøre å beregne skredsannsynligheten eksakt, og TEK10 angir derfor krav til nominell årlig sannsynlighet. Nominell sannsynlighet er en antatt verdi der det i tillegg til teoretiske beregningsmetoder brukes faglig skjønn. I områder som kan utsettes for flere typer skred er det den samlede nominelle årlige sannsynligheten for skred som skal legges til grunn.

Sannsynligheten angir den årlige sannsynligheten for skredskader av betydning, dvs. skred med intensitet som kan medføre fare for liv og helse og/eller større materielle skader. Dette innebærer at en for de fleste skredtyper kan redusere utløpsområdet i forhold til det maksimale utløp til skred med den aktuelle sannsynligheten.

I fjellsider og skråninger der skred kan opptre tilfeldig langs fjellsiden, må sannsynligheten for skred ses i sammenheng med bredden på skredet og utstrekningen av det utsatte området. Nominell sannsynlighet for skred er definert som sannsynlighet for skred pr. enhetsbredde på 30 m på tvers av skredretningen når tomtebredden ikke er fastlagt.

For kvikkleireskred er det umulig å gradere skredfare etter sannsynlighet. Det er derfor i veiledningen til TEK10 beskrevet en egen prosedyre for hvordan tilfredsstillende sikkerhet mot kvikkleireskred etter TEK10 § 7-3 annet ledd kan oppnås. Du kan lese mer om kvikkleireskred her.

Oversikt over sikkerhetsklassene og retningsgivende eksempler

Bestemmelsen i TEK10 § 7-3 annet ledd angir tre sikkerhetsklasser for skred. Tabellen nedenfor viser eksempler på byggverk som knyttet til TEK10 § 7-3 første og annet ledd.

For tilbygg og bruksendring følger det av § 7-3 tredje ledd at noen mindre tiltak på eksisterende byggverk omfattes av sikkerhetsklasse S1, selv om bygningen som skal utvides eller bruksendres omfattes av sikkerhetsklasse S2 eller S3 for skred. For at tiltaket skal kunne plasseres i S1 skal tiltaket blant annet ha liten konsekvens for personsikkerhet og heller ikke omfatte etablering av ny bruksenhet. Slike tilbygg og bruksendringer framgår ikke av tabellen nedenfor. § 7-3 tredje ledd omfatter ikke tiltak som ligger innenfor områder med fare for kvikkleireskred.

Sikkerhetsklasse S1 omfatter tiltak der et skred vil ha liten konsekvens. Dette kan eksempelvis være byggverk der det normalt ikke oppholder seg personer og der det er små økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

Sikkerhetsklasse S2 omfatter tiltak der et skred vil gi middels konsekvenser. Dette kan eksempelvis være byggverk der det normalt oppholder seg maksimum 25 personer og/eller der det er middels økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

For bygninger som inngår i sikkerhetsklasse S2 kan kravet til sikkerhet for tilhørende uteareal reduseres til sikkerhetsnivået som er angitt for sikkerhetsklasse S1 (1/100). Dette fordi eksponeringstiden for personer og dermed faren for liv og helse normalt vil være vesentlig lavere utenfor bygningene.

Sikkerhetsklasse S3 omfatter tiltak der et skred vil føre til store konsekvenser. Dette kan eksempelvis være byggverk der det normalt oppholder seg mer enn 25 personer og/eller der det er store økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

For bygninger som inngår i sikkerhetsklasse S3 kan det vurderes å redusere kravet til sikkerhet for tilhørende uteareal til sikkerhetsnivået som er angitt for sikkerhetsklasse S2 (1/1000), dersom dette vil gi tilfredsstillende sikkerhet for tilhørende uteareal. Momenter som må vurderes i denne sammenheng er blant annet eksponeringstiden for personer og antall personer som oppholder seg på utearealet.

Bestemmelsen i § 7-3 første ledd omfatter tiltak der skred vil ha særlig stor konsekvens. Dette gjelder byggverk hvor konsekvensene av en skredhendelse, herunder sekundærvirkninger, vil være særlig store og gi uakseptable konsekvenser for samfunnet. Slike byggverk skal ikke plasseres i skredfarlig område.

Tabell 6.2. Eksempler på byggverk som knyttet til § 7-3 første og annet ledd

Tilfredsstillende sikkerhet mot kvikkleireskred

Det spesielle med arbeider som berører kvikkleireforekomster er at konsekvensene av arbeidene i stor grad kan gå ut over andre. Om et tiltak øker faren for kvikkleireskred, øker det ikke bare faren for at det man selv bygger skal bli tatt av skred, men også faren for at annen bebyggelse innenfor faresonen kan bli rammet av skred.

Kvikkleireskred opptrer som en engangshendelse. Kravet til sikkerhet i TEK10 § 7-3 gjelder også for denne faretypen, men i praksis vil det være umulig å angi sannsynlighet for kvikkleireskred. Derfor er sikkerhetsklassene i § 7-3 annet ledd ikke så godt egnet. I veiledningen til TEK10 § 7-3 er det beskrevet en egen prosedyre for hvordan tilfredsstillende sikkerhet mot kvikkleireskred etter TEK10 § 7-3 annet ledd kan oppnås. § 7-3 tabell 1 i veiledningen til TEK10 gir preaksepterte ytelser for sikkerhet mot kvikkleireskred (områdestabilitet).

For mer informasjon om kvikkleire og kvikkleireskred og for vurdering og prosjektering av sikkerhet og utredning av områdestabilitet, se prosedyren beskrevet i veiledningen til TEK10 kap. § 7-3 og NVEs veileder 7-2014 Sikkerhet mot kvikkleireskred - Vurdering av områdestabilitet ved arealplanlegging og utbygging i områder med kvikkleire og andre jordarter med sprøbruddegenskaper.

Kravet i § 7-3 første ledd om at noen byggverk ikke kan plasseres i skredfarlig område gjelder også ved utbygging i kvikkleireområder.

Bilde 6.2 Kvikkleireskred i Namsos i 2009. Foto: NTB Scanpix

Der det kan være tvil om det foreligger fare for skred, skal person(er) med dokumentert kompetanse gjennomføre skredtekniske analyser og beregninger.

For å dokumentere at sikkerhetsnivået i TEK10 er oppfylt gir skredkart verdifull informasjon. Informasjonen fra slike kart kan vurderes opp mot sikkerhetskravet for aktuelle bygninger. Dersom kartleggingen viser at sannsynligheten for en hendelse er større enn det som er gitt i TEK10, må kommunen gi avslag på byggesøknaden eller be om ytterligere dokumentasjon på at sikkerheten likevel er ivaretatt.

Det finnes tre kategorier kart som brukes i forbindelse med arealplanlegging og byggesaksbehandling; aktsomhetskart, faresonekart og faregradskart-kvikkleire. I tillegg kartlegges det ustabile fjellpartier i Norge gjennom det statlige kartleggingsprogrammet for store fjellskred.

Kartene er tilgjengelig som WMS-tjeneste og for nedlasting, se detaljer i NVEs kartkatalog. Kartene er også tilgjengelig på NVE Atlas og NVE Skrednett. De kan også lastes ned på NVEs nedlastingsløsning for geodata (gammel versjon).

Aktsomhetskart for skred

Aktsomhetskart er grove oversiktskart som er ment å gi en første indikasjon på mulig skredfare. Kartene viser potensielle løsne- og utløpsområder, men sier ikke noe om sannsynligheten for skred. Aktsomhetskart bør brukes sammen med lokalkunnskap for identifisering av fare på kommuneplannivå. De landsdekkende kartene er utarbeidet av Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) på oppdrag fra NVE.

Det finnes i dag fire typer aktsomhetskart:

• Aktsomhetskart for steinsprang

  Det landsdekkende kartet viser områder der en må utvise aktsomhet for steinsprang. Disse kartene er utarbeidet av NGU i 2009. For mer informasjon og nedlasting av kartdata, se NVEs nettsider.

• Aktsomhetskart for snøskred

  Aktsomhetskartet viser potensielle løsne- og utløpsområder for snøskred. Kartet er utarbeidet av NGU i 2010. For mer informasjon og nedlasting, se NVEs nettsider.

• Aktsomhetskart for jord- og flomskred

  Kartene viser områder med potensiell fare for jord- og flomskred. Kartet dekker skredtypene jordskred og små og mellomstore flomskred. Kartet er utarbeidet i 2014. For mer informasjon og nedlasting, sjå NVEs nettsider.

• Aktsomhetskart for snø- og steinskred

  For deler av landet finnes det eldre aktsomhetskart for stein- og snøskred fra Norges Geotekniske Institutt (NGI) som er utarbeidet over flere tiår. Kartene er i tillegg til modellering basert på enkle feltbefaringer i områder med bebyggelse, der lokale terrengforhold, skogdekke og andre lokale forhold er vurdert. For områder som er dekket av NGIs kart kan disse brukes istedenfor det landsdekkende kartet for snøskred.

Byggverk som reguleres av sikkerhetskravene i § 7-3 annet ledd kan plasseres i områder der sannsynligheten for skred er større enn minstekravet i forskriften. Forutsetningen er at det gjennomføres sikringstiltak som reduserer sannsynligheten for skred mot byggverket og tilhørende uteareal til det nivå som er angitt i forskriften.

Sikringstiltak gjennomføres enten i forbindelse med ny utbygging for å ivareta kravene til sikkerhet i TEK10, eller for å bedre sikkerheten for eldre bebyggelse.

Sikringstiltak kan deles i tre grupper:

• Tiltak i utløsningsområdet: Tiltak som skal hindre at skred blir utløst

• Tiltak i skredløpet: Tiltak som skal lede skredet bort fra utsatt område og eventuelt redusere utløpslengden til skredet

• Tiltak i utløpsområdet: Tiltak som skal stoppe, bremse eller på annen måte hindre skred i å nå bebyggelse, veier eller lignende. Selve bygningene kan dimensjoneres til å tåle krefter fra skred dersom skredlastene ikke er for store. Maksimal skredlast bør ikke være større enn anslagsvis 50 kPa - 60 kPa.

Eksempler på skredsikring er:

• snøskredgjerder, fjellbolter og nett for å hindre at skred utløses

• avledning av overvann eller drenering for å redusere sannsynligheten for løsmasse- eller fjellskred

• fangnett, bremse-, lede- eller fangvoller som skal hindre at skredmasser når områder der de kan gjøre skade

• motfylling i skråningsfot, utslaking/avlasting eller armering for å stabilisere løsmasseskråninger

Skog kan bidra til å hindre utløsing av snøskred, stanse steinsprang og at jordskredfare reduseres. Bevaring av skog og riktig skogskjøtsel er viktig for skredforebygging i bratt terreng, og kan samtidig gi miljøgevinst.