Universell utforming - en søken etter bedre løsninger for sluttbrukerne

Begrepet universell utforming har fått noe forskjellig meningsinnhold i ulike fagtradisjoner, men at alle omfatter en mer brukerfokusert tilnærming til designprosessen.

Publisert 14.08.2012
Tallhall, Meteorologisk institutt. Arkitekt: Pir II Oslo AS/ Arkitekturverkstedet i Oslo/Asplan Viak. Fotograf: www.archelon.no

Av: Karin Høyland, SINTEF Byggforsk/NTNU

Begrepet ”Universell utforming” benyttes i dag i flere offentlige dokumenter, i lovverk og Norsk standard. Begrepet brukes innenfor ulike fag og en snakker om universell utforming i forhold til både tjenesteutvikling, teknologiutvikling, produktdesign, arkitektur og planlegging. Begrepet er definert med en felles begrepsforståelse utgitt av MD (2007): ”Universell utforming er utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming.”


Ved å se nærmere på bruken av begrepet universell utforming, ser en at det har fått noe forskjellig meningsinnhold i ulike fagtradisjoner, men at alle omfatter en mer brukerfokusert tilnærming til designprosessen. I begrepet ligger det en klar målsetting om å finne løsninger med høy brukskvalitet, som innebærer løsninger som kan brukes på en likeverdig måte, uavhengig av menneskers ulikheter. Det å sette seg inn i ulike menneskers opplevelse og bruk av bygninger, er en strategi som gir løsninger med høyere kvalitet. En viktig forutsetning er imidlertid å akseptere at menneskers bruk og opplevelse av bygninger/omgivelser kan være forskjellig, og at kunnskap om disse forholdene legges til grunn som et rammeverk for kreativ tenkning og utvikling av nye og bedre løsninger. 


Omgivelser påvirker folks liv

Det er flere viktige argumenter for en sterkere vektlegging av brukerfokus i planlegging av bygninger og uteområder. Beslutninger om utforming, planlegging og forvaltning av bygde omgivelser kan åpne opp for, eller legge begrensninger på, folks hverdagsliv. Dette kan gi rom for eller redusere følelsen av trygghet, utvide eller innskrenke bevegelsesfrihet, oppmuntre eller redusere muligheter for rekreasjon osv. Byggene legger eksempelvis strukturelle føringer for drift og bokvalitet i sykehjem, eller rammer for læringsmiljø i skolebygget. Nettopp fordi folk opplever de bygde omgivelsene forskjellig, er det viktig at en etablerer innsikt i ulike menneskers opplevelse og erfaringer. En kan se konkrete eksempler på at fysiske omgivelser bidrar til å stenge ute mennesker fra bruk av rom og aktiviteter. Dette er tydeligst når hindrene er åpenbare og danner fysiske barrierer, men forekommer også der hvor sammenhengene ikke er så åpenbare og entydige. Terskler og trapper som er umulig å forsere for en rullestolbruker er eksempler på det første, omgivelser som oppleves som utrygge for eldre eller som hindrer barn i å bevege seg ute er eksempler på det andre.


Dette er derfor kunnskap som må trekkes bevisst inn hvis en skal forme omgivelser som ulike mennesker kan bruke og føle seg velkommen i. Barrierer kan skapes ved valg av feil detaljløsning, måten rommene er organisert på eller ved at lokalisering og avstander gjør byggene utilgjengelige. Universell utforming handler derfor om bevissthet og omtanke i planleggingen i ulike skalaer og ut i fra ulike brukerperspektiv. Målsettingen er å utforme steder og rom som sørger for å fungere for så mange ulike mennesker som mulig, og som tilbyr valgfrihet når en enkel løsning ikke kan møte ”alles” ulike behov. 


Omgivelser og helse

 Å lage steder og bygninger som skal tjene de menneskene som bor og bruker dem handler ikke bare om å fjerne barrierer, men også om å legge til rette for at omgivelsene støtter et hverdagsliv med livskvalitet og helse. Folkehelsearbeid er samfunnets samlede innsats for å påvirke det som fremmer og vedlikeholder befolkningens helse. WHO definerer helse ikke bare som fravær av sykdom, men også som et spørsmål om trivsel og livskvalitet. ”Helse” skapes derfor i hverdagen og påvirkes av handlinger og beslutninger utenfor helsesektoren. Utforming av de fysiske omgivelsene må ses i lys av dette perspektivet (” Noe fra... St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen.” ) Det handler om å tilrettelegge for bevegelse, rekreasjon, sosiale møter og opplevelsen av å høre til et sted. 


Den demografiske utfordringen”

I Norge er det i dag 219 000 eldre over 80 år. I 2030 vil antallet øke til 320 000. I 2000 var det 4,5 personer i yrkesaktiv alder pr. eldre over 80 år. I 2030 vil dette forholdstallet synke til 3,5. Disse tallene illustrerer omfanget av de utfordringene den nordiske velferdsmodellen står ovenfor. Tallene illustrerer at utfordringen er omfattende og at denne ikke kan løses av omsorgssektoren alene. Arbeidet med å øke den fysiske tilgjengeligheten av omgivelser for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser anses derfor som et viktige strategisk virkemiddel for å øke mulighet for deltagelse i samfunnslivet. Alderdomssvekkelser kan gi seg utslag i ulike funksjonsnedsettelser. Forskning om eldres hverdagsliv i egen bolig, utført av SINTEF Byggforsk, viser at boliger uten terskler og trapper er viktige virkemidler for at eldre skal kunne bli boende hjemme i lengre. Studien viser også at helt andre faktorer som opplevelsen av trygghet, mulighet for å nå service og mulighet for å ivareta sosiale nettverk også er viktige faktorer i eldres hverdagsliv. Dette er faktorer som indirekte påvirkes av utforming av bolig og nærmiljø.


Arbeidet med å øke tilgjengeligheten for mennesker med funksjonsnedsettelser har bidratt til økt deltagelse og likestilling i samfunnet. De fleste bygninger er imidlertid allerede bygd. De største utfordringene sett i lys av tilgjengelighet er derfor knyttet til eksisterende bygningsmasse. Lovverket som skal ivareta Universell utforming er styrket, men fortsatt gjenstår mye i forhold til å øke planleggeres kompetanse og håndtering av de hensynene som er viktig å ivareta. Vi kan imidlertid også se at fysiske strukturer bidrar til å lage nye barrierer. Samfunnet opplever økt segregering ut i fra andre forhold, det være seg alder, sosiale, kulturelle og økonomiske ulikheter. Internasjonalt ser en derfor at arbeidet med ”inkluderende design” også etter hvert omfatter nye og andre brukergrupper og problemstillinger enn det som så langt er tatt høyde for i Norge. 


Med bakgrunn i disse utfordringene er det derfor viktig å definere tre målsettinger for arbeidet med universell utforming:

  • Målsetting om likestilling og deltagelse.
  • Målsetting om økt brukskvalitet i bygningsmassen generelt og spesielt sett i lys av ulike brukerperspektiver.
  • Målsetting om sosial integrasjon og et samfunn med mangfold.


Målsetting om likestilling og deltagelse, fra tilgjengelighet til brukbare rom og bygninger

En grunnleggende egenskap ved et rom eller en bygning er at du kan komme til og å ta rommene i bruk. Dette er og har vært en viktig start på arbeidet med å øke omgivelsenes brukskvalitet. Gjennom dagens lovverk er hensynet til personer med funksjonsnedsettelse relativt godt ivaretatt i nye bygg. I dette arbeidet er veiledere som Bygg for alle et godt første skritt, men forsatt trengs det videre oppfølging som kan vise gode eksempler både på romløsninger og detaljer. (for eksempel gjennom anvisninger i Byggforskserien) Det finnes flere eksempelsamlinger men mange av disse omhandler tilgjengelighet for enkeltgrupper som kan stå i motsetning til hverandre, men ikke brukskvalitet og universell utforming i et helhetlig perspektiv. 


Når det gjelder å tilrettelegge for personer med funksjonsnedsettelser er det fortsatt store utfordringer i den eksisterende bygningsmassen. Spesielt bør det settes inn tiltak for å forbedre etterkrigstidas boligblokker. Her bor det mange eldre, og boligene er også ut i fra andre forhold som organisasjonsform (kollektiv driftsmodell) og størrelse godt egnet for at en ønsker å kunne bli boende. Stimulere til installering av heis ville økt brukskvaliteten for mange brukergrupper. Barrierer kan være trapper og trinn men også avstander. En videreutvikling av disse forstedsområdene stiller derfor også nye krav til funksjonsblanding. Målet er områder som i større grad gir en blanding av ulike boligtyper, service og kultur – eksempelvis rundt trafikknutepunkter. Dette vil kunne gi nærhet til service og transport for personer som ikke kjører bil.  

Ved å ha ambisjoner om økt brukskvalitet ”for alle” stiller en nye krav til de funksjonelle egenskaper i byggene. Hvordan skal en for eksempel kunne varsles eller rømme hvis en brann oppstår, hvis en ikke ser eller beveger seg med hjelp av en rullestol. Hvordan fungerer læringsmiljøet for den som har konsentrasjonsproblemer, eller kontorlandskapet for den med nedsatt hørsel? Denne måten å tenke på krever økt kunnskap om hvordan omgivelsene påvirker de menneskene som oppholder seg i disse miljøene. Videre trengs forsøk og utvikling av forbilder som kan illustrere gode løsninger og evt. de kompromisser som kan være nødvendige for å ivareta motstridende interesser. Dette viser også at det er et behov for økt kompetanse om universell utforming som strategi i arkitekturutformingen. Noe som stiller nye krav til utdanning, praksis og forskning både i forhold til tankesett og tverrfaglighet. 


Målsetting om økt brukskvalitet i bygningsmassen generelt og spesielt, arbeidsmetoder for brukerdrevet innovasjon i bolig og  byggsektoren

Arbeidsmetoder for å ivareta brukerfokus varierer i ulike fagdisipliner. I forhold til bygninger og utearealer har arbeidet med universell utforming først og fremst omfattet arbeid med lovverk, standarder og utforming av detaljer. Dette er og har vært viktige tiltak, men må suppleres med utvikling av nye arbeidsmåter, kunnskap om bruk og planprosesser der sluttbrukerne i større grad settes i sentrum. 


Innovasjon og systematikk i utviklingsarbeid

Innovasjon av produkter i industrien gjøres gjennom ulike faser som idéfase, uttesting av prototyper, videreutvikling og implementering. På denne måten utvikler en stadig nye og bedre løsninger. Når det gjelder byggsektoren blir nye konsepter bygd, men i liten grad gjort til gjenstand for systematisk etterprøving i forhold til brukskvalitet. De erfaringer som gjøres kommer derfor i begrenset grad neste byggherre/ prosjekteringsgruppe til gode. På denne måten gjøres store eksperimenter når nye skolebygg, barnehagebygg og sykehjem bygges, uten at dette i nevneverdig grad bidrar til økt kompetanse ved neste byggestart. 


En satsing på brukerdreven innovasjon krever derfor mer systematisk utviklingsarbeid, hvor etterprøving og ulike brukeres erfaringer samles og hvor løsningene danner grunnlag for kritisk drøfting ut i fra tverrfaglig perspektiv. Samfunnet er i alminnelighet innstilt på at innovasjon følger som et resultat av kunnskap (altså kommer etter). Erfaringer med innovasjonsarbeid viser imidlertid at en ikke først kan studere fenomener, dernest fortolke det slik at andre kan velge å ta denne nye innsikt i bruk. Forskningen må derfor også ut der hvor innovasjon skal skje, og på denne måten bidra til at innsikt sirkuleres umiddelbart til anvendelsesnivået. På denne måten vil de ulike aktørene identifisere barrierer som hindrer utvikling og implementering av nye og bedre løsninger. Dette krever nye samhandlingsmodeller og insitamenter for etterprøving og utvikling i sektoren. Å utvikle nye løsninger krever at det gis mulighet til å bryte tradisjonelle tankemønster og den måten vi identifiserer problemer på. 


Økt innovasjon i sektoren krever en mer systematisk i utprøving og etterprøving for alle bygningskategorier. (barnehager, sykehjem og boliger). Det er også viktig at erfaringene som gjøres i større grad kommuniseres ut til andre. Vi ser det derfor som et mål at det etableres en sentral aktør/ myndighet som har en koordinerende rolle og som stimulere til forsøksbygging, erfaringsinnhenting og informasjonsspredning. På denne måten kan aktørene i mindre grad slippe å gjøre de samme feilene. Nettopp fordi hver byggesak tar så lang tid og omfatter så store investeringer er dette spesielt viktig. Mulige andre aktører som kan ha denne rådgivings og insitaments funksjoner kan være Husbanken eller BE. Universitetene og instituttsektoren vil være viktige samarbeidspartnere for å realisere dette. En må se for seg at dette vil kunne gjelde flere.


Målsetting om sosial integrasjon og et samfunn med mangfold

Når en ser internasjonalt på utviklingen kan en se en sterk framvekst av inngjerdete boligområder. Bydeler for rike og bydeler for fattige. I Norge har vi i dag i liten grad denne typen segregering. Samtidig ser vi begynnende tendenser til byområder som ikke planlegges for barn eller store områder med boliger planlagt for personer som trenger ulik form for bistand. Et viktig demokratisk mål er derfor å arbeide for å unngå alle former for fysisk segregering. Dette er et av flere virkemiddel som på lang sikt kan bidra til økt toleranse og sosial bærekraft. Denne typen politikk krever nye offentlige virkemidler og incentiver for lettere å kunne spille på lag med private markedsaktørene. 

Kontaktperson: